Siden 1980-tallet har boligmarkedet i Norge gjennomgått en transformasjon, og boligprisene vokser og vokser. Men prisforskjellene er store. De som har vært så heldige å etablere seg i byene har opplevd en mangedobling av verdien på boligen, mens de på landet har hatt mye mindre. I praksis betyr det at folk på landet ofte kan se langt etter å selge boligen sin og flytte til en by. 

Den såkalte sykepleierindeksen viser hvor stor andel av boligene en singel sykepleier kan kjøpe. I Oslo er det 1-2 %. Er det en menneskerett å kunne bo singel i storbyen? Eller må man være (minst) to for å bo? Selv om boligprisene i Stavanger har økt med hele 10 % det siste året, er vi likevel langt bedre stilt enn Oslo. Her er 1 av 4 boliger er tilgjengelige for single sykepleiere, omtrent på nivå med Bergen og Trondheim. 

Høye boligpriser kan ha mange negative spin-off-effekter. En OECD-rapport peker på høye boligpriser som en mulig årsak til at Norge nå har stupt i fruktbarhetstall, fra å ligge langt over gjennomsnittet på 1990- og 2000-tallet, til rekordlave 1,4 i dag. Det er ikke enkelt å stifte familie når lønningene ikke holder tritt med boligprisene. 

Og vi skal ikke glemme at dette kommer på toppen av renteøkning, inflasjon og høye strømpriser. Og hva med førstegangskjøperne? Hvordan kan man best komme inn på boligmarkedet? Er den norske boligpolitikken moden for revisjon? Bør vi satse mer på et større, regulert leiemarked? Mer statlig regulert boligbygging?