Naturen har opplagt en verdi for menneskene – rent konkret fordi den leverer en rekke goder som mat, rent vann, karbonlagring, flomdemping, matjord og medisiner. Men også mer subjektivt og abstrakt. Mennesket har simpelthen godt av å ferdes i intakt natur. Naturen er Norges største helsehus, som Per Fugelli sa. 

Debatt om prissetting av natur har pågått lenge. Mange hevder at naturen har en egenverdi, og frykter at hvis man tar avgjørelser om utbygging av kraft, hyttefelt, gruvedrift, motorveier og industri på grunnlag av hvor mye hubroen, våtmarka eller landskapet er verdt i kroner og øre - ja da vil naturen fort kunne tape. 

Men i dag taper naturen likevel. Bit for bit bygges den ned, på tross av en forpliktende internasjonal naturavtale. 

Er det på tide å bli mer konkret og stille spørsmålet: Hvordan skal en slik naturprising foregå? Hvordan måle verdien av et landskap? Eller arters leveområder? Og er all naturnedbygging like skadelig? Er hyttebygging det samme som motorvei, vindkraft eller gruvedrift? Hvem skal betale - og til hvem? Bør vi også betale for restaurering av natur? Skal en grunneier kunne få økonomisk kompensasjon for ikke å hogge ned skogen sin i et flom- eller rasutsatt område? Hvordan sikre at de rikeste aktørene ikke fritt kan forsyne seg av natur, og at fattige kommuner og private grunneiere ikke selger ut natur for kortsiktig profitt?